Innlegget leses best på den opprinnelige studentbloggen
3-D printing gir uante muligheter både på godt og vondt, og dette krever at politikere nå må ta stilling til helt nye etiske og juridiske utfordringer.
3-D printing er et svært omdiskutert tema i norske medier det siste året, med alle fordeler og ikke minst ulemper denne typen teknologi bringer med seg. Det er oppsiktsvekkende hvordan en teknologi som man i starten trodde bare var nyttig til å lage små modeller i plast, nå har utviklet seg til å kunne livnære mennesker, gi tak over hodet, og for å sette det på spissen, kunne redde liv. Denne teknologien kan på en svært kostnadseffektiv og rask måte skape produkter innenfor arkitektur, helse og industri.
Det hever grensene for hva som er mulig og dette vil trolig ha en større innvirkning på oss mennesker enn først antatt. På egenhånd med noe forkunnskap vil du, i ditt hjem, i løpet av kort tid kunne printe kjente merkevarer ved hjelp av en tre dimensjonal datamodell som mater 3-D printeren med informasjon. Denne informasjonen har heller aldri vært lettere å få tak i på bakgrunn av digitaliseringens gang. Dette vil for dagens/fremtidens digitale markedsførere selvfølgelig bringe med seg nye spørsmål som må løses. Hva gjør man dersom produkter ikke lenger kjøpes over nett eller i butikk, men isteden bare “printes” hjemme? Blir jobben som markedsfører for bedrifter som lager fysiske produkter ikke lenger relevant, og ikke minst de bedriftene som produserer varene?
Skatter og avgifter er også et interessant tema, fordi hvordan vil man kunne kontrollere dersom en person har fått tak i den tre dimensjonale modellen som er nødvendig for å kunne printe sitt eget leketøy fra et annet land. Skal dette da tolles inn i likhet med en tilsvarende leketøy? Per dags dato så finnes det ingen lover og regler som pålegger personer dette.
Det enorme spennet i hvilke muligheter man har med denne teknologien tvinger frem nye reguleringer, hvor de som har gode hensikter må raskest mulig få utnyttet det fulle potensiale til denne teknologien. Og de med mindre gode må begrenses.
Allerede i 2012 dukket de første bildene av et 3-D printet og fullt funksjonelt våpen opp på nett, og mange land var raske med å forby besittelse av printede våpen, samt modellene av de. Men for å sette det litt på spissen, hva hadde man gjort dersom det hadde blitt gjennomført en politirazzia hos en gruppe organiserte kriminelle. Politiet hadde ikke funnet våpen, men de hadde funnet 10 3-D printere. Dette er realistiske spørsmål som kan oppstå
På den andre siden så har vi bioprinting som også er et stort tema, hvor dette gir muligheten til å kunne 3-D printe muskler, skjellet og organer som alle er fullt brukelige i menneskekroppen. Det samme gjelder for medisiner som også kan lages og tilpasses den enkelt gjennom 3-D printing. Dette vil skape et gjennombrudd i det som omtales som “personalisert farmasi”, men slik som det er påpekt av flere, oppstår det muligens en ny problemstillingen i kategorien “ikke gjør dette selv likevel”.
-Oliver Gjølberg
Kilder;
Seres 2018 – https://www.dn.no/teknologi/teknologi/silvija-seres/morgendagens-naringsliv/nar-3d-printing-havner-i-kanskje-ikke-gjor-dette-selv-likevel-kategorien/2-1-347351
Eidem 2018 – https://www.dn.no/teknologi/jus/morgendagens-naringsliv/3d-printing/3d-printing-kan-bli-et-juridisk-minefelt/2-1-348634
Cowan 2018 – https://www.bbc.com/news/technology-44709534