veronicaborg February 2, 2019
Innlegget leses best på den opprinnelige studentbloggen

Hei leser!

Mitt navn er Veronica Borg. Jeg er en 21 år gammel jente fra Tønsberg som bor i Oslo. Jeg studerer PR og Kommunikasjon ved Høyskolen Kristiania, som ligger til grunn for at jeg startet opp denne bloggen. Dette semesteret spesialiserer jeg meg i Digital Markedsføring, der jeg vil oppdatere denne bloggen jevnlig med temaer innenfor dette feltet som jeg finner interessant, skremmende eller gøy.

Det var mennesker som Steve Jobs og Mark Zuckerberg som vekket interessen min rundt teknologi og sosiale medier. Zuckerberg fikk meg til å forstå dybden av hvor stort behov vi har for å være oppdaterte, tilgjengelige og informerte på/for menneskene i kretsene rundt oss. De satte pilarer for alt vi nå tar for gitt og som nærmest styrer vår hverdag. Edward Snowden var mennesket som vekket redsel i meg for hvordan den fantastiske teknologien ikke bare utvikles for oss, men også mot oss, uten at vi i det hele tatt er klar over det. Ikke minst har historiene om Dark Web/Deep Web gitt en forståelse om hvor lite av nettet vi egentlig har tilgang på, og viser eksempler på hvor skadelig og skummelt teknologi og internett være.

I mine 19 lange år i den lille byen Tønsberg utviklet jeg en rastløshet for å komme meg ut og spire, og jeg samlet meg selv og dro ut til Sørøst-Asia der jeg backpacket i et halvt år. Hensikten med turen var å lære om andre kulturer, slappe av og nyte friheten og så klisjé som alltid; finne meg selv. Hva jeg lærte var at vestlig kultur sprer seg på godt og vondt til alle deler av verden uansett hvor mye lokale ønsker det eller ei, men teknologien var overraskende underutviklet.

Jeg tilbragte flere uker på en øy utenfor Kambodsja uten internett, uten minibanker, og uten ordentlig betalingssystemer. Jeg var en måned i Vietnam uten noen engelske skilter, ordentlig kassasystemer eller vanlig transport utover de to hovedstatene. Mesteparten av transport innad i landet foregikk på motorsykkelen til de lokale, der pengene gikk rett i lomma på sjåføren. Denne transporttrenden dominerte også på Bali, og var godt utbredt i Thailand, i tillegg til Tuk Tuks.

Den trege utviklingen
slo meg virkelig den siste måneden av reisen min, som jeg tilbragte i Laos. Mobilen
min ble stjålet på reisen inn i landet, og jeg var i desperat jakt etter ny.
Lite viste jeg at det fantes ingen ekte elektronikkbutikker
i landet. Fordelen min var at jeg hadde kommet frem til den mest turistifiserte
byen Luang Prabang. Ulempen? Det
eneste stedet å kjøpe en mobiltelefon var på et torg med en rekke på fem boder som
de lokale kalte «kjøpesenter», der alt de solgte var stjålet og fikset på av de
lokale. Jeg hadde ikke annet valg enn å betale 2000 norske kroner for Iphone 5
som var stjålet av en japansk turist. Hvordan
kan du være så sikker på det?
Alt jeg vet var at uansett hvor mange ganger
jeg endret språket til engelsk på telefonen, var alle applikasjonene mine resten
av turen på japansk.

I den
teknologiske verden vi lever i var det rart å se land som Kambodsja, Laos og Vietnam
henge så langt etter. Det var nesten befriende å betale alt med kontanter, leve
så og si uten telefon og glemme internett store deler av tiden. For internettet
spiser opp hverdagen vår på godt og vondt, og vi er konstant pålogget. Noen
ganger glemmer vi å logge på livet.

Jeg håper
uansett du vil lese innleggene mine, og gjerne legge igjen kommentarer eller åpne
for å diskutere innholdet jeg legger ut. Blogging er et nytt konsept for meg,
men jeg er veldig glad i å diskutere tematikk som interesserer meg.

Håper du
vil følge med videre!

Veronica.